Abstract
Aim
To describe and discuss factors contributing to information preparation of hospitalized and outpatient patients coming for investigations at a medical outpatient ward.
Background
Information and practical preparation before medical investigations aids patients to prepare accurately for the investigation. Hospitalized and outpatient patients have different conditions for information access prior to investigations. Clinical experience raised questions to how well these two groups of patients were prepared for medical investigations.
Method
Both groups of patients; 127 hospitalized patients and 163 outpatients, were surveyed at the outpatient ward just before the investigation was performed. Descriptive and correlation analyses were carried out.
Findings
The outpatients report being prepared to a much greater extent for medical investigations than hospitalized patients. In total, 94% of the outpatients report having received information, however, just 54% of the hospitalized patients indicate that they have received any information at all about the investigation.
Conclusion
The results indicate that information to hospitalized patients ahead of medical investigations must be improved. Increased focus on providing information to patients from health care professionals is required. Brochures providing information about the individual investigation is one helpful way forward.
Introduksjon
Pasienter som gjennomgår medisinske undersøkelser, venter enten på en diagnose, eller de utredes for eventuelle komplikasjoner og/eller forverring/forbedring av medisinsk sykdom. Uansett formålet med undersøkelsen har disse pasientene ifølge Pasient- og brukerrettighetsloven § 3.2 og § 3.5 rett til nødvendig informasjon. 1 I følge Lov om helsepersonell, § 10, skal informasjonen være tilpasset den enkelte pasientens forutsetninger og kontekst. 2 I og med at inneliggende og polikliniske pasienter befinner seg i forskjellig kontekst, har de i utgangspunktet ikke den samme muligheten til å få og nyttiggjøre seg informasjon om undersøkelser.
Polikliniske pasienter får vanligvis tilsendt skriftlig informasjon om sted og tid samt beskjed om eventuelle fysiske forberedelser til undersøkelsen og kan få mer utfyllende informasjon fra sin fastlege. De er i sine vante omgivelser og kan få mental støtte og informasjon fra familie og venner. Mange har også god nytte av informasjon fra nettsteder hvor de kan finne beskrivelser av undersøkelsen og konkrete råd både fra helsepersonell og legmann. Informasjon fra nettsteder er imidlertid ikke kvalitetssikret og heller ikke individuelt tilpasset. Goldstein & Hadidi fremhever at nettbasert informasjon dermed også kan bidra til bekymring og utrygghet. 3
Ideelt sett blir pasienten best forberedt og stressnivå redusert når informasjonen fra helsepersonell er konkret og logisk strukturert, når det brukes hverdagsspråk uten medisinsk terminologi og når informasjonen er rett ‘timet’.3,4 Informasjon må også inneholde opplysninger om hvordan undersøkelsen kan oppleves og beskrive eventuelle kroppslige reaksjoner. 5 Når det gjelder hvordan pasienten skal forberede seg til en undersøkelse, bør informasjonen også ha med begrunnelse for hvorfor disse forberedelsene er nødvendig. 6 Det optimale er å veksle mellom flere metoder som muntlig og skriftlig informasjon, visualisering og gjerne også gjennom organiserte (gruppe-) samtaler med medpasienter. 7
Inneliggende pasienter får først og fremst informasjon fra behandlende lege og/eller sykepleier. Slik kan de få individuelt tilpasset informasjon, de kan få mental støtte og ikke minst mulighet til selv å stille spørsmål. Denne pasientgruppen kan imidlertid generelt sett være mer preget av sykdom og behandling, samtidig som de befinner seg i fremmede omgivelser. Inneliggende pasienter kan også få mer uformell informasjon i samtaler med medpasienter, som har vært igjennom samme undersøkelse. I følge Lyons, Fanshawe & Lip kan informasjon fra medpasienter være til nytte, men ha varierende kvalitet. Det er derfor viktig at informasjonen kvalitetssikres av helsepersonell. 7 Samtaler med medpasienter kan også være til mental støtte. Samtidig kan det å få innsikt i andres erfaring være en belastning, fordi det kan oppleves som en oppfordring til å vise omsorg for medpasienter. 8
For å kunne gi individuelt tilpasset informasjonen, må pasientens kulturforståelse og livshistorie, tall- og språkforståelse kartlegges. Kognitiv svikt, generelt svekket helse og/eller påvirkning av sykdom og behandling samt høy alder, forringer i stor grad pasientens mulighet til å forstå, huske og nyttiggjøre seg informasjon. 9
Uansett alder og helsetilstand er kvaliteten på dialogen med helsepersonell den viktigste faktoren for i hvilken grad pasienter har nytte av informasjon. Det betinger blant annet at helsepersonell uttrykker seg i et forståelig og presist språk 10 og sjekker ut hva og hvordan pasienten har forstått informasjonen ved å spørre ham om å gjenfortelle. 11 Dette er i tråd med Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere (pp. 2, 4) 12 som sier at sykepleierne skal forsikre seg om at informasjonen er forstått. Heinrich 9 viser til forsking som tilsier at pasienter kan misforstå opptil 50% av innholdet i informasjonen, og at de kan glemme opp til 80% av det helsepersonell har formidlet i det samtalen er over.
Det er altså svært mange forhold som virker inn på pasientenes mulighet til å få nytte av den informasjonen de har krav på.
Bakgrunn
Gjennom årene har vi ved Haraldsplass Diakonale Sykehus erfart at mange pasienter møter til undersøkelser ved medisinsk poliklinikk uten å være godt nok forberedt på hva undersøkelsen innebærer. For å bedre på dette forholdet, ble det fra og med år 2008 utarbeidet illustrerte informasjonsbrosjyrer for de mest vanlige medisinske undersøkelsene. Brosjyrene gir kortfattet informasjon om hvordan pasienten skal forberede seg, hva som skjer underveis i undersøkelsen, hvordan undersøkelsen kan oppleves og hvordan pasienten skal forholde seg i etterkant. Disse brosjyrene blir sendt ut til alle polikliniske pasienter i god tid før undersøkelsen. Den samme informasjonen om undersøkelsene er tilgjengelig i sykehusets interne elektroniske kvalitetshåndbok (EK), for å kunne være et supplement til informasjon til inneliggende pasienter.
Etter at brosjyrene ble tatt i bruk erfarte vi at polikliniske pasienter trengte mindre informasjon før undersøkelsen. Gjennomføringen av undersøkelsene gikk dermed også raskere for disse pasientene. Vi erfarte derimot ingen slike forbedringer når det gjaldt inneliggende pasienter.
Som vi har vist til over, er det en rekke studier som tar for seg hvordan pasientinformasjon blir mest mulig optimal. Vi har imidlertid ikke funnet forskning som ser på forskjellen mellom inneliggende og polikliniske pasienter når det gjelder informasjon om, og forberedthet til medisinske undersøkelser. Vi søkte i PubMed og Cinahl med kombinasjon av søkeordene: Hospital, Inpatients, Outpatients Clinics/Outpatients, Patient Education/Patient Information/Patient information experiences, Health Communication/Communication, Personal Satisfaction/Patient Satisfaction, Pamphlets, Oral information, Cardiology, Gastrointestinal diseases, Preoperative Care.
Studiens problemstillinger er
Hvilke eventuelle forskjeller er det mellom inneliggende og polikliniske pasienter i grad av forberedthet til undersøkelser? Hvilke faktorer knyttet til informasjon og pasientens forutsetninger for å motta informasjon virker inn på grad av forberedthet?
Metode
Studien er basert på spørreskjema med definerte svaralternativer.
Utvalg
Karakteristika ved utvalget.
Instrument
Bakgrunnsvariabler var kjønn og alder, hvilken undersøkelse pasientene skulle til og om de var inneliggende eller polikliniske pasienter. Videre ble pasientene spurt om de hadde mottatt informasjon med alternativer ja/nei. Hvis ja; om muntlig, skriftlig eller begge. Inneliggende pasienter ble spurt om hvem som hadde gitt informasjonen, med alternativene lege, sykepleier, hjelpepleier og ‘andre’. Til slutt et spørsmål om grad av forberedthet til undersøkelsen gradert ved 1: ikke i det hele tatt, 2: i liten grad, 3: i noen grad, 4: i stor grad, 5: i svært stor grad. Til spørsmålet om forberedthet var det plass til utdypende kommentarer.
Datasamlingen
Etter at pasientene hadde sagt ja til å delta i undersøkelsen, ble spørsmålene til dem stilt muntlig, og svarene noterte ned fortløpende i spørreskjemaet. Det var i hovedsak sykepleierstudenter som samlet inn data. De dagene studentene ikke var i praksis, foretok sykepleierne i avdelingen datasamlingen.
Analyse
Data ble først ført inn i Excel for deretter å bli konvertert til statistikkprogrammet SPSS versjon 20. Det er utført deskriptiv fordelingsanalyse og korrelasjonsanalyse. Utdypende kommentarer til grad av forberedthet ble kun oppsummert.
Etisk vurdering
Prosjektet ble meldt til NSD og REK. Begge instanser tilbakemeldte at prosjektet ikke er meldepliktig på grunn av fullstendig anonymiserte data. I og med at pasientene ble kontaktet mens de ventet på å komme til undersøkelsen, ble studentene utfordret på å være vare for om pasientene opplevde det å bli spurt som en belastning.
Resultater
Forberedthet til undersøkelsene
Vårt hovedfunn er at polikliniske pasienter angir å være forberedt i høyere grad enn inneliggende. Dette gjelder både samlet sett og for hver av for de fire undersøkelsene. For å tydeliggjøre funnene har vi i fremstillingen slått sammen de fem svaralternativene om forberedthet til tre ved: 1: ikke i det hele tatt/i liten grad, 2: i noen grad og 3: i stor grad/i svært stor grad.
Vi fant at nærmere dobbelt så stor andel av de polikliniske pasientene angir å være forberedt til undersøkelsen i stor grad/ i svært stor grad (Figur 1). Både kjikvadrattest (0,00) og p–verdi for korrelasjon (0,00) viser signifikante forskjeller mellom gruppene.
Angitt grad av forberedthet til undersøkelsen for hele utvalget og fordelt på de to pasientgruppene.
Forberedt i stor eller svært stor grad til de fire undersøkelsene oppgitt i antall og i % for inneliggende og polikliniske pasienter.
Informasjon og grad av forberedthet
Totalt 54% av de inneliggende og 94% av de polikliniske pasientene angir at de har fått informasjon. Forskjellene mellom gruppene er signifikante med kjikvadrattest 0,00, og p-verdi korrelasjon 0,00. Av inneliggende pasienter som sier at de har fått informasjon, gjelder det i størst grad angående koloskopi med 69%, og i lavest grad angående gastroskopi med 27%. For A-EKG gjelder det 63% og for 24 t EKG, 49%. Tilsvarende for polikliniske pasienter som har fått informasjon, angir 81% å ha mottatt informasjon om A-EKG, og 98% for hver av de tre andre undersøkelsene.
Når vi sammenligner forberedthet blant inneliggende og polikliniske pasienter som har mottatt informasjon, er forskjellen mellom dem mindre (Figur 2). Blant inneliggende pasienter som oppgir å ha mottatt informasjon, er det her 65% som angir å være forberedt i stor til svært stor grad. Det vil si en økning på 22% fra 43% (Figur 1). For polikliniske pasienter er det en økning på to prosent fra 79 til 81%. Forskjellen i forberedthet mellom de to gruppene er signifikant med kjikvadrattest 0,007, og p-verdi for korrelasjon 0,000.
Grad av forberedthet ut fra at pasientene angir å ha mottatt informasjon.
Samtidig rapporterer elleve av de 59 inneliggende og tre av de ti polikliniske pasienter som sier at de ikke har fått informasjon, at de er forberedt i stor eller svært stor grad.
Når det gjelder hvilken form for informasjon pasientene har fått, så har 80% (55 av 69) av de inneliggende kun har fått muntlig informasjon, mens 89% (134 av 150) av de polikliniske pasientene kun har fått skriftlig informasjon. Tre av de inneliggende og tolv av de polikliniske pasientene har fått både muntlig og skriftlig informasjon. Med ett unntak angir disse seg forberedt i stor eller svært stor grad.
Majoriteten av inneliggende pasienter som har fått muntlig informasjon, er informert av sykepleier eller lege med ca. like mange fra hver. Noen har fått informasjon fra både lege og sykepleier, og to av hjelpepleier. Det er liten forskjell i grad av forberedthet når det gjelder hvem pasientene har fått muntlig informasjon fra.
Sammenheng mellom alder og kjønn og grad av forberedthet
Blant inneliggende pasienter er det pasientene mellom 60 og 75 år som sier seg best forberedt. Av disse sier seg 64% forberedt i stor eller svært stor grad, og 47% av de under 60 år og 32% i aldersgruppen over 75 år angir det samme. Av de eldste sier 49% seg forberedt i liten grad eller ikke i det hele tatt (32 av 65). Videre sier noe over fire av ti (28 av 65) i aldersgruppen over 75 år at de har fått informasjon, mot tre av fire mellom 60 og 75 år, og seks av ti under 60 år. Av de inneliggende som har mottatt informasjon, angir ca. halvparten (49%) av pasientene under 60 år, nærmere to tredeler (64%) og noe under en tredel (32%) av de over 75 år, at de er forberedt i stor eller svært stor grad. Korrelasjonsanalysene mellom alder og forberedthet for inneliggende pasienter er signifikante på 0,05 nivå.
Blant polikliniske pasienter angir den eldst aldergruppen seg best forberedt. Nærmere ni av ti (36 av 41) av pasientene over 75 år sier at de er forberedt i stor til svært stor grad, mot tre av fire under 75 år (begge aldersgruppene). En av de 41 som er over 75 år, sier seg forberedt i liten grad eller ikke i det hele tatt. Her er det liten forskjell mellom aldersgruppene når det gjelder angitt mottatt informasjon eller ikke. Korrelasjonsanalysene for polikliniske pasienter mellom alder og forberedthet er ikke signifikant.
Når det gjelder kjønn, sier menn seg gjennomgående bedre forberedt enn kvinner. For hele utvalget sier 68% av mennene og 55% av kvinnene seg forberedt i stor eller svært stor grad. Det er noenlunde tilsvarende forskjeller i forberedthet mellom kjønnene blant de inneliggende og de polikliniske pasientene. Korrelasjonsanalysene mellom kjønn og grad av forberedthet er ikke signifikant.
Oppsummert kommentarer på spørsmålet om forberedthet
Hjerteundersøkelser
Mange polikliniske pasienter påpekte nytten av skriftlig informasjon. Noen inneliggende pasienter var svært fornøyd med muntlig informasjon, mens andre savnet informasjon om hva som skulle undersøkes, hvordan undersøkelsen skulle foregå og hensikten med undersøkelsen. Flere inneliggende pasienter som hadde mottatt informasjon, mente at den var for kortfattet, for hastig, upresis eller vanskelig å oppfatte. Noen sa at det var lett å glemme informasjon som ble gitt dem.
Mage-tarmundersøkelser
Polikliniske pasienter sa også her at brosjyren var nyttig, mens flere bemerket at de engstet og gruet seg, og at de savnet mer informasjon om hvordan undersøkelsen ville oppleves. Noen hadde også hørt fra venner og bekjente ‘mye forskjellig’ om hva undersøkelsene kunne innebære. En sier at ‘fastlegen forklarte litt, men hun vet ikke så mye om hvordan det foregår’. Noen inneliggende pasienter hadde fått ‘vite litt’ fra medpasienter, men fremhevet betydningen av informasjon fra helsepersonell. I den sammenheng sir en at hun ‘vet det teoretisk, men ikke hvordan det vil føles’. Andre kjente seg uforberedt, hvorav en sier at hun har ‘ingen anelse’ om hvilken undersøkelse hun skal til.
Diskusjon
Metodekritikk og etikk
Ved datasamlingen erfarte vi at pasientene la ulik betydning i det å være forberedt. Noen trodde det var spørsmål om hvordan de selv hadde tatt ansvar for å forberede seg, eksempelvis via Internett, mens andre var opptatt av å ‘svare rett’. I og med at dette måtte korrigeres ved muntlig utdyping, og siden det var mange personer som samlet data, påvirket det pasientenes forståelse av begrepet forberedthet på ulikt vis. Et annet forhold er at pasienter som mener at de er godt forberedt til undersøkelsen, kan erfare at de ikke er godt forberedt når de gjennomgår undersøkelsen. Ved datasamlingen kom det også frem at noen pasienter hadde gjennomført undersøkelsen tidligere og mente derfor at de var godt forberedt. I den sammenheng ser vi at vi burde hatt et spørsmål i spørreskjemaet om pasienten hadde vært til samme undersøkelse tidligere.
Det hadde vært ønskelig med flere respondenter. Det lave antallet, spesielt når det gjelder mage-tarmundersøkelser for inneliggende pasienter, kan komme av at mange av disse blir kjørt i seng direkte til undersøkelsesrommet, gjerne innimellom de oppsatte programmet, når det er ledig time. Andre grunner til at vi ikke nådde ønsket antall respondenter kan handle om travelheten på poliklinikken parallelt med studentenes egne læringsutfordringer som gjorde at de ‘glemte’ å samle data. Når studenten ikke var på poliklinikken, hente det også at sykepleierne enten ‘glemte’ å innhente data, fordi det stort sett var studentenes oppgave, eller fordi andre gjøremål måtte prioriteres. Det siste blant annet fordi det ikke var avsatt egen ressurs til arbeidet.
Når det gjelder forskningsetikk, kan det være uheldig å stille spørsmål til pasienter som gruer seg for selve undersøkelsen og/eller er opptatt av hva undersøkelsen eventuelt avdekker. Samtidig erfarte vi at datasamlingen åpnet for en dialog med pasientene som kunne bidra til at de kjente seg ‘sett’ og velkommen til avdelingen. Noen pasienter sa også de var glad for å kunne medvirke til en forbedring av informasjonen ved poliklinikken.
Diskusjon av funn
Vi gjennomførte undersøkelsen ut fra antagelser om at polikliniske pasienter var bedre forberedt til medisinske undersøkelser enn inneliggende. Resultatene kan understøtte dette (Figur 1). Vi diskuterer i det videre faktorer som kan virke inn på disse forskjellene.
Informasjon og forberedthet
Vi forventet at de polikliniske pasientene anga å ha mottatt informasjon om undersøkelsen i og med at alle disse får tilsendt informasjonsbrosjyrer i posten sammen med innkallingen. Brosjyrene er imidlertid en standardinformasjon som ikke er tilpasset den enkelte pasientens situasjon og behov. Når nærmere åtte av ti polikliniske pasienter sier seg forberedt i stor eller svært stor grad, kan det tilsi at den skriftlige informasjonen har vært tilfredsstillende ut fra pasientenes behov og situasjon.
Det som ser ut til å kunne innvirke på disse resultatene er alderssammensetningen. De polikliniske pasientene er vesentlig yngre enn de inneliggende. Over to tredel av aldergruppen under 60 år er polikliniske pasienter (Tabell 1). Yngre pasienter vil lettere kunne orientere seg i nettbasert informasjon, de kan ha et større sosialt nettverk, blant annet ved å være yrkesaktive, og de kan i prinsippet ha høyere utdanning enn de eldste pasientene. Imidlertid kan yngre pasienter i dag ha større forventing til informasjon blant annet fordi de i større grad setter seg inn i egen diagnose og behandling. De kan dermed også være mer kritisk til den informasjonen de får av helsepersonell.10,13
Med forbehold om at analysene for alder og forberedthet for polikliniske pasienter ikke er signifikante, er det likevel overraskende at den eldste aldersgruppen her kjenner seg best forberedt. Det kan handle om lavere forventninger kombinert med større tiltro til helsevesenet. 14 Eldre glemmer imidlertid lettere informasjon, de har bruk for mer tid til å bearbeide og tilpasse seg informasjon og trenger derfor å få den repetert. 9 Det å kunne lese brosjyren i vante omgivelser, ta den frem på ny og kanskje også diskutere innholdet med familiemedlemmer, kan ha bidratt til at de kjenner seg godt nok forberedt.
Det som er mer uventet er at nærmere halvparten av de inneliggende pasientene erfarer at de ikke har fått informasjon. I utgangspunktet kan det bero på travelhet i avdelingen, kombinert med kort liggetid for pasientene og/eller mangelfulle rutiner. Det kan også bero på en kultur med lite fokus på pasientens individuelle behov for informasjon. Fagermoen 5 påpeker at holdninger basert på interessen av å sette seg inn i pasientens situasjon er like viktig som gode rutiner og retningslinjer.
Vi skal samtidig ikke se bort fra at helsepersonell mener at de har gitt informasjon. Det er ikke uvanlig at sykepleierne i en travel hverdag informerer pasienten parallelt med andre gjøremål. Hvis pasienten da er mer opptatt av det arbeidet sykepleieren utfører, oppfatter han kanskje ikke informasjonen. 5 Vi har også selv erfaring med at legen kan gi informasjon ved legevisitten uten at pasienten forstår at informasjonen er rettet til ham. Uansett hva som er de faktiske forholdene, er det forståelig at pasienter som savner informasjon, ikke kjenner seg godt nok forberedt.
Det viste seg imidlertid at inneliggende pasienter som mener at de har fått informasjon, kjenner seg forberedt i lavere grad enn polikliniske pasienter (Figur 2), hvor majoriteten bare har en brosjyre å forholde seg til. Vi må anta at dette kan skyldes at de inneliggende pasientene kan være sykere enn de polikliniske pasientene og ha problemer eksempelvis knyttet til sirkulasjon, respirasjon, ernæringstilstand og/eller smerter, inklusiv bruk av smertestillende medikamenter. Disse tilstandene har stor innvirkning på evne til konsentrasjon og dermed mulighet til følge med, forstå og huske informasjon. 9
Bildet forsterkes av skjevfordeling av alderssammensetningen i utvalget. To tredele av de over 75 år er inneliggende. Under halvparten av de eldste inneliggende sa at de hadde fått informasjon, og under en tredel av disse igjen mente seg forberedt i stor eller svært stor grad. Som nevnt over, har eldre generelt sett større utfordringer enn yngre i å nytte seg av informasjon, blant annet ved eventuell svekket hukommelse og redusert syn og hørsel.14,15 Det er derfor av stor betydning, spesielt for denne gruppen, at informasjonen blir gjentatt, og at de får noe skriftlig å forholde seg til. 14 Vi fant imidlertid at kun tre av de inneliggende pasientene hadde fått skriftlig informasjon.
I følge Foss 15 tilsier forskning at eldre pasienter, som er innlagt i sykehus, forholder seg mer passiv til å delta i beslutninger angående egen behandling, enn yngre pasienter. Dette til tross for at eldre i dag generelt sett har bedre helse og høyere utdanningsnivå. 10 Når de likevel kan oppfattes som mer passive, kan det være fordi de har andre forventinger og en annen forståelse av pasientrollen. I den sammenheng finner Foss, i intervju med pasienter over 80 år, at eldre kan være mer andreorientert, og at de slik vil vise omsorg for helsepersonell, vise dem respekt og opptre på en høflig måte. Fordi de er innforstått med egne begrensninger og utfordringer, blant annet at de trenger tid for å forstå og å bearbeide informasjon, forholder de seg mer passive for å ikke være til byrde for helsepersonell i deres travle og effektive hverdag. Samtidig har de tillitt til at helsepersonell tar de riktige valgene. Slik kan helsepersonell mistolke de eldstes væremåte til at de ønsker å forholde seg passivt. De ønsker imidlertid å være aktivt deltatagende i egen behandling, men på andre vilkår og ståsted enn yngre. 15
Større andel kvinner blant de inneliggende, spesielt i alder over 60 år, kan også bidra noe til forskjell mellom gruppene. Når kvinner (i hele utvalget) angir lavere grad av forberedthet enn menn, kan det være fordi de er mer åpne på sin eventuelle usikkerhet enn menn. Sykepleiere ved en poliklinikk i Norge erfarer også at menn i større grad ønsker å takle sine bekymringer på egenhånd, og at det kan være viktigere for menn enn kvinner å ‘holde fasaden’. 16
Forberedthet til de enkelte undersøkelsene for inneliggende pasienter
Når det gjelder de enkelte undersøkelsene, fant vi de største og signifikante forskjeller i forberedthet til 24 t-EKG og koloskopi (Tabell 2). Når kun halvparten av inneliggende pasienter har fått informasjon før 24 t- EKG, kan det skyldes at denne undersøkelsen ikke krever fysiske forberedelser. Dessuten kan det for inneliggende pasienter være relativt kort tid fra denne type undersøkelse blir avtalt til den blir gjennomført.
Koloskopi krever derimot forberedelse ved at tarmen blir tømt i forkant. Det vil si at det er tid til informasjon fra undersøkelsen blir bestemt til den blir gjennomført. Likevel er det nærmere en tredel av de inneliggende pasientene som sier at de ikke har fått informasjon i forkant av koloskopi, samtidig som under halvparten angir høy grad av forberedthet. Her må vi imidlertid ta forbehold om lavt antall respondenter. Vi fant derimot at polikliniske pasienter var forberedt i langt høyere grad, selv om flere av disse i det åpne spørsmålet knyttet til forberedthet, påpekte behov for mer informasjon om hvordan undersøkelsen kunne oppleves. Giske & Artinian 17 finner at pasienter som venter på en diagnose, også trenger informasjon om det å takle den mentale prosessen i balanse mellom det å grue seg til selve undersøkelsen og bekymring for hva den vil avdekke. Høyt stressnivå i forkant av undersøkelsen reduserer også muligheten for å gjøre seg nytte av informasjonen. 3
For A-EKG og gastroskopi er det ikke-signifikante forskjeller mellom gruppene når det gjelder grad av forberedthet. For A-EKG, er det også mer samsvar mellom grad av forberedthet og mottatt informasjon for inneliggende pasienter, ved at 63% har mottatt informasjon og 57% er forberedt i stor til svært stor grad. Forholdet er omvendt for gastroskopi. Her har kun en firedel av de inneliggende fått informasjon, mens over halvparten angir høy grad av forberedthet. Dette overrasker oss. Vi fant imidlertid at 19% av inneliggende pasientene, som ikke har fått informasjon, likevel anga høy grad av forberedthet. I og med at det for gastroskopi er snakk om ni av 15 pasienter, kan forklaringen ligge i en skjevfordeling ved at disse pasientene har vært til undersøkelsen tidligere, og dermed mener at de ikke behøver informasjon for å være forberedt. Lyons, Fanshawe & Lip 7 påpeker imidlertid at selv om pasienten har vært gjennom den samme undersøkelsen tidligere, kan han trenge informasjon tilpasset nye erfaringer og ny situasjon.
Oppsummert vil vi hevde at forskjellene i forberedthet mellom polikliniske og inneliggende pasienter kan bero på at inneliggende pasienter trenger mer individuelt tilpasset informasjon. I den sammenheng viser våre funn at det ikke utgjorde noen forskjell på forberedtheten om det er lege eller sykepleier som gir informasjonen. Derimot kan skrift-lig informasjon i tillegg til den muntlige være et godt middel for de inneliggende pasienten. I vår undersøkelse er det kun tre av de inneliggende pasientene som oppgir å ha mottatt både skriftlig og muntlig informasjon.
Konklusjon
Denne studien viser at de polikliniske pasientene er langt bedre forberedt til undersøkelser på medisinsk poliklinikk enn inneliggende pasienter. At det er rutiner på plass som sikrer at alle pasienter får tilgang på skriftlig informasjon om aktuelle undersøkelser, ser ut til å ha stor betydning for hvor forberedt de opplever seg. Inneliggende pasienter fikk i overveiende grad bare muntlig informasjon. Det var flere eldre i denne gruppen, og vi antar at de også kan være mer preget av sykdom og behandling. Det betyr at inneliggende pasienter, og da spesielt de eldre, kan bli bedre forberedt til undersøkelser ved poliklinikken om de rutinemessig mottar skriftlig informasjon til de undersøkelsene de skal til. I tillegg kan de trenge mer ‘skreddersydd’ informasjon enn de polikliniske pasienter.
Denne studien har fokus på informasjonens betydning for pasienters forberedthet til undersøkelser på medisinsk poliklinikk. Den utfordrer medisinske poliklinikker til å utvikle gode rutiner for skriftlige pasientinformasjon til både inneliggende og polikliniske pasienter. Den utfordrer også sykehuset til å kvalitetssikre at rutiner kommer på plass så inneliggende pasienter på samme systematiske måte får skriftlig informasjon, i tillegg til muntlig informasjon, om de undersøkelsene de skal til. Det må vurderes om informasjonsbrosjyrer for inneliggende pasienter trenger spesiell tilpasning. Studien har også vist at det er viktig å ha fokus på muntlig og skriftlig pasientinformasjon og forhold som påvirker pasienters forberedelse til undersøkelser i utdanningen av studenter.
Undersøkelsen viser at det er behov for mer forskning om hvordan en kan sikre at inneliggende pasienter får den informasjonen de har krav på og trenger i forkant av medisinske undersøkelser.
Footnotes
Funding
The research received developmental funds from Samarbeidsmøte Helse Bergen & høgskolene, and resources from Haraldsplass Deaconess University College for writing up the article.
Conflict of interests
The authors declare that there is no conflict of interest.