‘Disse smertene plager min sjel’: En kvalitativ intervjustudie av iranske kvinner i Norge

Abstract

Aim

To learn about Iranian women’s experience with chronic pain and Norwegian nurses’ nursing care.

Background

Chronic pain is aggravated by social, economic and political strain causing serious accompanying psychological symptoms. Iran women’s position is characterized by social and political discrimination and inequity. Women are expected to be homemakers and obey their male family members.

Method

Semi-structured in-depth interviews with five female Iranian refugees aged 39–55 years who had lived 10 or more years in Norway. Hermeneutic analysis. Informed consent was given by all respondents.

Findings

Culturally-based duties and expectation aggravate their pain, anxiety, depression and insomnia. This may result in aggressiveness, bitterness, concentration problems, fatigue, heartaches, and a feeling of inadequacy. They are lonely and miss homeland, family and friends. Their losses make the pain worse.

Norwegian nurses are seen as unbelieving regarding their pain, which make them take pain medication brought from home rather than ask for analgesics.

Conclusion

Traditional roles and expectations, limited social network, and longing for homeland, friends, and family aggravate these women’s chronic pain and make them vulnerable.

Introduksjon

Kroniske smerter innvirker på alle aspekter ved personens daglige aktiviteter, alt fra følelser, holdninger og mellommenneskelig samhandling til fysisk utfoldelse, arbeid og fritid.^1,2 Flukt og traumatiske opplevelser, påkjenningene selve migrasjonen utgjør, savnet av venner og familie etc. kan gjøre innvandrere ekstra sårbare overfor kroniske smerter.

Smerteopplevelser er unike, men også universelle. Intervjuene med iranske kvinner med kroniske smerter illustrerer at kroniske smerter kan forsterkes gjennom immigrasjon og vanskelige livsopplevelser. Hensikten med artikkelen er å belyse hvordan fem iranske innvandrerkvinner opplever sine kroniske smerter og deres tanker om hva som påvirker deres smerter. Også deres møte med norske sykepleiere blir belyst.

Bakgrunn

I følge Folkehelseinstituttet ¹ defineres smerter som kroniske om de har varighet på seks måneder eller mer. På tross av ulike typeinndelinger av kroniske smerter ‘anses ofte kroniske smerter å være en egen lidelse, uavhengig av årsak’ (s. 1). ¹ Hva slags kroniske smerter de intervjuete kvinnene har, er derfor ikke fokus. I stedet er det hvordan de opplever sine smerter og hvordan smertene påvirker deres tilværelse som flyktning i Norge vi ønsker å belyse. En survey- og dybdeintervjustudie ² fra 15 europeiske land, deriblant alle nordiske land bortsett fra Island, viser at mange av de som lever med kroniske smerter har problemer med å utføre en rekke av dagliglivets aktiviteter. Forskerne fant blant annet at rundt to tredjedeler av respondentene hadde store søvnproblemer, en tredjedel hadde problemer med å fungere uten hjelp, og en femtedel opplevde seg utilstrekkelig som ektefelle eller partner. Mange slet også med depresjon og/eller dårlig selvbilde på grunn av sine kroniske smerter. ‘These findings illustrate important aspects of the immense burden of chronic pain on the individual sufferers’ (s. 310). ²

Kroniske smerter kan føre til en ond sirkel der smertene påvirker ens psykiske tilstand og omvendt.^1,2 En person med kroniske smerter kan føle seg urolig, isolert, passiv, ensom og hjelpeløs, noe som igjen fører til nedsatt selvfølelse. En iransk studie ³ viser at personens tanker om og forståelse av sine kroniske smerter, har større innflytelse på grad av tapt funksjonsevne og fortvilelse enn smertens intensitet. Disse og andre funn viser at funksjonstap og depresjon hos personer med kroniske smerter i stor grad påvirkes av personens vurdering av smertene.^3,4 Personer som er overbevist om at de kan ivareta sine aktiviteter på tross av smertene, er mindre deprimerte og har mindre funksjonstap selv når smertenivået forblir konstant. ³

Iranske forskere fant at sosiale, økonomiske og politiske påkjenninger påvirker opplevelsen av kroniske smerter. Også psykiske følgesymptomer som angst, fientlighet, somatisering, obsessiv-kompulisiv atferd, depresjon, psykotiske symptomer, paranoide forestillinger og overfølsomhet overfor sine medmennesker kan oppstå. ⁴ En case-kontroll-studie med 200 ryggsmertepasienter i Iran viser dessuten at utdannelse spiller en stor rolle for hvordan personer reagerer på kroniske smerter. ⁵ De ovenfor nevnte følgesymptomene ble funnet betydelig oftere blant personer med lite utdannelse enn blant de mer utdannede. Forfatterne forklarer dette med at velutdannede har større forståelse for smertenes opphav og et større mestringsrepertoar.

Kulturell bakgrunn

Overslaget over hvor mange iranere som bor i utlandet, varierer fra 4–5 millioner ⁶ til 7 millioner. ⁷ Antakelig var omkring 250.000 bosatt i Europa i 2006. ⁶ I Norge var det i pr. 01.01.2014 registrert ca. 16.300 iranere. ⁸

Iran er et kollektivistisk orientert samfunn, der gjensidig avhengighet verdsettes høyere enn frihet og uavhengighet. Individet har sin faste plass og rolle i familien, og religionen er vevd inn i samfunnsstrukturen og kulturen.^9,10

Kvinner i Iran er ofte langt mindre verdsatt enn menn og islamske lover underbygger den patriarkalske samfunnsforståelsen som undertrykking av kvinner bygger på.^10,11 Kar, ⁹ iransk advokat og forfatter, hevder at kvinneundertrykkelse er tradisjon i Iran, uansett samfunnsklasse. Det er en kulturell og religiøs forpliktelse for kvinner å passe barna, ivareta oppgavene i hjemmet og adlyde familiens menn.^9,12 Kvinnesynet gjenspeiles i landets lover og konkretiseres i ekteskapsloven, i arbeidsforhold og på ulike sosiale arenaer. Den sosiale og politiske diskrimineringen er omfattende og kan forårsake fysiske og psykiske lidelser ettersom de fleste iranske kvinner fortsatt lærer å være tålmodige, ikke gi uttrykk for sine behov og holde sine følelser for seg selv. ⁹ Kvinner kan derfor i ekteskapet blir utsatt for angst og depresjon, men de fleste forblir i familien på grunn av barna, økonomisk avhengighet og frykt for sosial skam. ¹³

Metode

Det ble benyttet en kvalitativ, beskrivende design med semistrukturerte individuelle dybdeintervjuer. Intervjuene hadde form av en samtale ut fra en fleksibel intervjuguide der hovedspørsmålet var: Hvordan opplever du smertene dine i din hverdag. Oppfølgingsspørsmål relatert til arbeid, familieliv og sosialt liv var knyttet til den enkelte samtalens utvikling. Hensikten var å få innblikk i de intervjuedes subjektive forståelse og beskrivelse av sitt liv med kroniske smerter.

Førsteforfatteren gjennomførte intervjuene på farsi, respondentenes hjemmespråk, transkriberte lydopptakene verbatim og oversatt dem til norsk.

Fem iranske kvinner med minst ti års botid i Norge ble intervjuet. En ble rekruttert av personalet ved en smertepoliklinikk. De fire andre ble rekruttert gjennom såkalt ‘snowballing’ ved hjelp av sykepleiere som hadde vunnet tilliten til iranske kvinner med kroniske smerter. Det ble dermed foretatt et strategisk, ikke tilfeldig utvalg av respondenter.

Respondentene var 39–55 år gamle, gift og kommet til Norge som flyktninger sammen med mann og enkelte også med barn. Kvinnene hadde ulik utdannings-, klasse- og religiøs bakgrunn. En var hjemmeværende, resten utearbeidende. De led alle av kroniske smerter. Alle hadde erfaring med å samhandle med norske sykepleiere på sykehus i løpet av smerteperioder.

Litteratursøk ble gjennomført i CINAHL, PubMed, Medline, Bibsys og Google Scholar med søkeordene ’chronic pain’, ‘pain expression/behaviour’, ‘pain experience’, ‘culture/ethnicity/ethnic minorities and pain’, ‘ethnic groups’, ‘minority’, ‘pain management’, ‘pain assessment/treatment’, ‘chronic pain’, ‘intercultural/transcultural/multicultural nursing’, ‘intercultural communication’, ‘gender relations’ og ‘Iran’ i ulike kombinasjoner. Bare tekster på skandinaviske språk og engelsk, publisert i anerkjente fagfellebedømte tidsskrift, samt skrevet eller redigert av anerkjente forfattere på det aktuelle feltet, ble benyttet.

Datanalyse

Det ble gjennomført en Gadamer-inspirert hermeneutisk analyse der målet var å utforske tankene, følelsene og den kulturelle mening som framkom i samtalene. En viktig for-forståelse for analysen var at førsteforfatteren selv er født og oppvokst i Iran og har samme kultur- og språkbakgrunn som respondentene, samtidig som hun har bodd mange år i Norge og har norsk sykepleier- og masterutdanning. Andreforfatteren har kunnskap innen interkulturell sykepleie av mer generell og teoretisk karakter, men har også erfaring fra å arbeide i et muslimsk land med en god del kulturelle fellestrekk med Iran. Det har styrket resultatenes gyldighet at førsteforfatteren har hatt et innenifra-blikk på dataene ut fra sitt inngående kjennskap til iransk kultur, mens andreforfatteren har et utenifra-blikk ut fra interkulturell kunnskap. En klar svakhet er at bare fem personer er intervjuet.

Analyse er en kreativ prosess der man streber mot en stadig dypere forståelse av situasjonene som beskrives. ¹⁴ Vi leste intervjuene flere ganger hver for oss og diskuterte så hva vi anså som de mest sentrale temaene. Gjennom hele analyseprosessen gjorde vi vårt ytterste for å ‘remain open to the meaning of the other person or the text’,^{14, s. 268} Den ‘horisontsammensmeltning’ som først samhandlingen mellom intervjuer og respondenter medførte og så den som lesingen av intervjuer og forskningslitteratur skapte, førte til ny forståelse. ¹⁴

Etiske betraktninger

Siden respondentene var hjemmeboende og ikke registrert som pasienter da studien pågikk, mente ansvarlig person hos Regional etisk komite (REK) at tillatelse ikke var nødvendig.

Respondentene ga sitt samtykke til å delta både muntlig og skriftlig etter å ha fått forklart hensikten med studien, hvordan anonymitet ville bli sikret ¹⁵ og at de kunne trekke seg fra studien når som helst. Lydopptak er slettet og utskriftene makulert.

Resultater

Ettersom analysearbeidet førte frem til fire temaer som gjenspeiler Banks og Kerns ¹⁶ ‘faktorer’ ved kroniske smerter, valgte vi å tilpasse deres ‘faktor’-formuleringer som temabeskrivelser: 1) å leve med smertesymptomene, 2) tap av funksjonsevne, 3) sekundære tap og 4) erfaringer med helsevesenet.

Å leve med smertesymptomene

Kvinnene beskriver sine kroniske smerter som ‘mystiske’ og ‘uhelbredelige’ og som en tilstand som skaper angst og depresjon.

Jeg har murrende og verkende smerter i hele kroppen, spesielt i beina mine. […] Beina mine er hovne, ømme og smertefulle, spesielt når jeg kommer hjem [fra NN]. Jeg må da begynne å lage mat og jeg kjenner at beina blir veldig tunge. Dette gjør meg redd for disse mystiske smertene. Jeg blir engstelig og nedtrykt og negativ.

Ryggsmertene mine er blitt nesten en daglig plage. Smertene kommer mest når jeg kommer hjem fra jobben […]. Jeg er utslitt. Da er jeg ikke meg selv, ikke den glade personen.

Smertene gir også søvnproblemer. Kvinnene lider i stor grad i stillhet og gjøre sitt beste for at smertene ikke skal hindre dem i å oppfylle kravene de møter i hverdagen. Ofte er ektemannen uvitende om konas smerteproblemer: ‘Han fortjener å hvile og få god mat etter en lang dags arbeid. Han, stakkar, vet ikke hvor mye smerter jeg har. Om han visste, ville han ikke forventet så mye av meg.’ Pliktene overfor ektefellen og familien prioriteres på bekostning av egne behov:

Smertene kommer mest når jeg kommer hjem fra jobben, og det blir verre når jeg ser at mannen min har invitert flere venner til middag. Etter en lang dag er det da ønskelig bare å sitte i sofaen og drikke en kopp varm te, men i stedet må jeg begynne å lage mat. Det er en stor påkjenning både fysisk og psykisk.

Kvinnene ønsker ikke å være til byrde eller gjøre mann og barna bekymret. For å håndtere smertenes psykiske konsekvenser, benytter de blant annet avledning:

Jeg prøver å glemme smertene mine, avlede tankene mine ved å danse og høre på god musikk. Og om jeg har mulighet, ringer jeg til Iran, til mor og prater med henne, eller en venn som kjenner meg.

Når de etter langvarige smerteperioder ikke klarer å møte egne forventninger og bærer på skuffelse og sorg over dette, kan det føre til en følelse av tilkortkommenhet, aggresjon og bitterhet:

Jeg føler meg bestandig sint på barna og min mann. Jeg banner inni meg for å være stille, men de fleste gangene mister jeg kontrollen og skriker til sønnen min eller krangler med mannen min. Jeg blir så masete og vil bare finne på unnskyldninger for å få bruke høy stemme og tømme meg for sinne.

Å tåle lite er ikke min vane, men jeg orker ikke engang barna mine, og spesielt ikke min mann. Det blir lett å komme i krangel med mannen min, ikke fordi han sier noe galt, men jeg har en følelse eller behov for å krangle.

Kvinnene uttrykker at det er viktig å bli spontant sett og forstått av ektefellen når de har smerter. Ektefellenes medfølelse er en god psykisk støtte og gjør det lettere å forholde seg til smertene. De som er mer åpne og snakker om sine kroniske smerter, forteller at ektefellen er mer forståelsesfull, medfølende og omsorgsfull. Enkelte ektefeller er også villige til å hjelpe til og være nært til stede. Men kvinnens kulturelle verdier kan være en barriere for å be om eller akseptere ektefellens hjelp:

Han er snill og god om jeg spør om hjelp. Han masserer ryggen min eller henter en pute eller dyne til meg for at jeg kan ligge godt. Han sitter sammen med meg og vil prate om gamle dager. Men dette er sjeldent fordi jeg tror at problemet egentlig er meg. Jeg kan ikke ligge mye fordi jeg har så mye å gjøre.

Været og mørketiden bidrar til å gjøre situasjonen enda verre:

Å, dette været! Den lange mørketiden minner meg om alle sorgene som jeg har. Jeg tenker spesielt på hvor alene jeg er i Norge. Jeg kjenner på mørket med hele kroppen. Jeg orker ikke gå ut og drar ikke fra gardinene. Noen ganger føler jeg vondt i hodet og nesten i hele kroppen.

Tap av funksjonsevne

Kvinnene får dårlig samvittighet når de ikke klarer oppgavene sine på grunn av sine kroniske smerter:

Jeg må gjøre alt klart til de kommer hjem, de er trøtte og trenger omsorg, ellers får jeg skyldfølelse.

Samtidig fører smerteperiodene til angst. Kvinnene er redde for å dø og for hva som kan skje med barna i fremtiden. De kan i blant miste motet og ha følelsen av å miste tråden i livet:

Jeg blir mest redd for fremtiden min. Hvordan skal det gå om jeg ikke kan klare hverdagen min? Jeg er redd for disse smertene. Jeg er redd for å dø. Hvis jeg dør, hvem passer på barna mine? […] noen ganger, når jeg har så mange negative tanker, blir jeg desperat.

Kvinnene opplever at tristhet og depresjon fører til dårlig konsentrasjon, utmattelse, tretthet, spesielt etter smerteperioder, sorg over sin sykdomssituasjon og manglende tro på at de kan bli helt friske. Jobb ute og husarbeid hjemme medfører få muligheter til å slappe av og hvile. Dersom ektefellene prøver å avlaste dem ved å overta husarbeidet, innrømmer de at de synes ektefellene ikke utfører husarbeidet grundig nok og at de gjør nesten alt på nytt.

Sekundære tap

Smerteperiodene gjør de intervjuete kvinnene sårbare, sensitive og overfølsomme i mellommenneskelige situasjoner:

Jeg er veldig følsom og tåler lite og kan bli lett irritert, […]. Å bli så negativ og følsom når du har vondt, er rart, men du blir det. Det er som om du får salt i åpne sår. Det svir og du kan ikke hjelpe for det.

Når jeg har gjester må jeg late som om jeg er gjestfri. Dette gjør meg trøtt. Egentlig føler jeg meg utenfor, jeg er ikke med. Jeg prøver mest å være på kjøkkenet for meg selv og isolerer meg.

Situasjonen på jobben oppleves som spesielt krevende i perioder med mye smerter. De isolerer seg fra sine kolleger og får dermed mindre arbeidsglede. Enkelte opplever at de også blir en belastning for sine kolleger, noe som fører til stress. De må da bruke mer energi på å uføre arbeidet.

Kvinnene opplever også stor ensomhet. De savner nærhet til familie og venner:

Det er blitt vanskeligere for meg å takle smertene mine siden jeg flyttet til Norge. Jeg har ikke mine gamle venner som kjenner meg godt, og jeg har mistet en god del av mine psykiske støtter her i Norge.

Å ha vært nødt til å forlate hjemlandet er den største sorgen for dem, noe de mener har forverret smertesituasjonen:

Smertene kommer når jeg føler meg fremmed i miljøet rundt meg. Når jeg tenker på fortiden, det som jeg har vært og det som jeg er nå. Det som jeg har tapt og trodde jeg ikke kunne tape. Når jeg tenker på mor og far, mine gamle venner, eller den gata som jeg har mye minner fra. Jeg føler meg tung i hodet og såret i hjertet. Jeg blir nervøs og smertene blir verre.

Erfaring med helsevesenet

De iranske kvinnenes erfaring med norske sykepleiere i sykehus er i stor grad å bli møtt på en måte som de oppfatter som overflatisk og uverdig. En opplevde at sykepleieren foretok innkomstsamtalen stående ved sengekanten, bare opptatt av å få svar på spørsmålene i sine papirer: ‘Dette tok ikke mer enn fem minutter. Hun forlot rommet og fikk ikke en gang slått på lyset.’

Andre sykepleiere kan være ‘koselige og hyggelige’. Likevel, ‘det er bare noen få av dem du føler nærhet til, spesielt når de begynner å prate med deg eller stille deg ulike spørsmål om deg selv og dine følelser.’

Respondentene er gjentatte ganger blitt møtt av sykepleiere de oppfatter som nedlatende og som gjerne vil utsette medisineringen for å vurdere smertenivået fordi de tviler på smerteintensiteten kvinnene kommuniserer. Ventetiden fører ofte til at kvinnene slutter å be om analgetika og i stedet bruker medbrakte medisiner: ‘Det er ikke lett å spørre, jeg blir nødt å ta av mine egne smertestillende fordi noen ganger blir ventetiden så lang at jeg ikke orker å vente. Disse smertene plager sjelen min.’

De føler at de blir ansett som pillemisbrukere om de ber om smertestillende ofte, noe som oppleves som påført skam og en psykisk belastning: ‘Jeg har spurt om smertestillende tabletter noen ganger oftere enn vanlig, men sykepleieren trodde ikke på meg. Jeg […] spurte meg selv hvorfor jeg måtte ha disse smertene slik at jeg måtte bli innlagt og behandlet på denne måten.’

Respondentene spør seg hvorfor sykepleiere ikke tror på deres subjektive smerteopplevelse: ‘Å treffe henne gir meg mer smerter i ryggen fordi jeg vet at hun ikke tror meg.’ Utenlandske sykepleiere blir foretrukket framfor norske: ‘Det er deilig å ikke bli sett og forstått som en raring med svart hår.’

Møtet med sykepleiere som arbeider med smertegrupper er imidlertid mer positivt:

Jeg er medlem av en smertegruppe og har vært det i ca. fire år. […] Vi sitter og prater om oss selv, om det som er viktig for oss og det som plager oss når vi har vondt. Sykepleierne som er ledere er så forståelsesfulle og omtenksomme. Jeg føler meg mest hjemme når jeg er sammen med min gruppe.

Diskusjon

Litteratursøkene framviste lite forskning på kultur og smerter i Norge. Studiens funn vil derfor i stor grad bli drøftet i lys av internasjonale studier.

Å leve med smertesymptomene

Kvinnene har store forventninger til seg selv både når det gjelder oppgaver i hjemmet og på jobben. Følelsen av tilkortkommenhet og skuffelse over å ikke fungere så godt i hverdagen som de ønsker, kan føre til aggressivitet og mindre tålmodighet med mann og barn. Til tross for hjelp fra ektefellen, kan de lete etter unnskyldninger for å få i gang en krangel, så som at han ikke er grundig nok i sin utførelse av husarbeidet.

Respondentene kan oppleve depresjon, angst og overfølsomhet. ³  Depresjon forekommer ofte ved kroniske smerter som et resultat av samspill mellom fysiologiske og psykologiske faktorer, uansett smertenes årsak, ² og en ond sirkel kan oppstå der smertene påvirker ens psykiske tilstand og omvendt. De iranske kvinnenes depresjon kan være direkte forårsaket av fysiske smerter, men de kan også være forårsaket av psykiske belastninger i miljøet eller i familien, eller av en kombinasjon av disse faktorene. Deres smerter, depresjon og angst er sannsynligvis også påvirket av deres opplevelser under flukten til Norge og manglende mulighet til å returnere til hjemlandet. Ensomhet, redusert økonomisk og sosial status, diskriminering og redusert kontakt og støtte fra sitt sosiale nettverk kan hos enkelte være en hovedårsak til psykiske reaksjoner og smerteopplevelse. ¹⁷

Tap av funksjonsevne

Kvinnene er i stor grad preget av tillærte normer og tradisjoner fra det iranske samfunnet, blant annet de pliktene de som kvinner er pålagt gjennom sin oppvekst i en kollektivistisk kultur.^9,10 Dette innebærer fastlagte roller i familien og ekteskapet og til forventninger som gjør at de ikke tillater seg å tenke på egen helse. Familiens lykke og velvære er alltid førsteprioritet. Kvinnene har hovedansvaret i hjemmet og til tider tar de på seg mer ansvar enn de makter. De daglige – ofte selvpålagte – forpliktelsene er en påkjenning for dem, spesielt når de har plagsomme kroniske smerter.

Forskning viser at familien kan bidra til både å fremme og hemme mestring av kroniske tilstander så som smerter. ¹⁸ Ektemennenes kulturbaserte verdier påvirker kvinners holdninger til sine kroniske smerter. Også godt utdannete iranske menn kan ha en dominerende holdning^10,17 og være lite åpen for at familiens kvinner snakker om seg selv og sine følelser. Dette kan gjøre dem lite forståelsesfulle og medfølende. Men også kvinnenes egne holdninger til sine smerter er av stor betydning for at det kan bli slik. Dersom ektefellene gjør husarbeid for å avlaste sine smerteplagete koner, er dette ofte lite vellykket fordi kvinnene ikke synes mennene gjør arbeidet grundig nok, i stedet for å være fornøyde med den hjelpen de får.

Også situasjonen på jobben blir vanskeligere. Immigranter anstrenger seg ofte ekstra mye for å strekke til i sitt arbeid, noe som kan øke angst- og depresjonsopplevelsen når kroniske smerter gjør jobben vanskelig å utføre.^17,19

Sekundære tap

Ved siden av å måtte leve med kroniske smerter, fører flyktningtilværelsen med seg tristhet. ²⁰ Depresjonen er aldri langt unna.^3,17 Det blir ikke bedre av at man i Norge har lange, mørke vintre. I vinterperioden på ca. tre måneder hjemme i Iran, treffes gjerne slektninger og venner oftere og holder selskaper. Den lange, norske vinteren er for de intervjuete iranske kvinnene en påminnelse om hva de hadde forlatt og øker sorgen og ensomhetsfølelsen.

Tristheten skaper negativitet, nedtrykthet, en følelse av å være utenfor og et ønske om å trekke seg unna. Kvinnene uttrykker nedsatt livslyst og de orker mindre sosial kontakt enn tidligere. Deres opplevelse av ‘åndelig tretthet’ ²¹ eller tomhet påvirker hele livssituasjonen og kan for eksempel gjør det vanskelig å skape en virkelig relasjon til norske kolleger, noe som fører til mer tilbaketrekking i smerteperioder. Manglende kommunikasjon med norske kolleger kan føre til psykiske belastninger, og man kan spørre seg om de intervjuete til dels reagerer med økte smerter på grunn av dette.

Flere av kvinnene savner mer støtte fra sine nærmeste. Oppsto det problemer i Iran, var de vant til å få sosial og emosjonell støtte av sine familier. Her har de bare sin mann å gå til. Mennene deres kan imidlertid invitere venner hjem som respondentene må lage mat til og ‘stå på pinne’ for, selv om de selv kommer slitne hjem fra jobben og har store smerteplager. Mennene tar sine koners selvoppofrende service som en selvfølge.

Emosjonell støtte er en av de viktigste faktorene for opplevd velvære.^17,18 Kvinnene ringer familie og venner i Iran for å snakke om sine følelser og bekymringer. Dette hjelper dem å glemme kroniske smerter, depresjon og angst i øyeblikket. Effekten er imidlertid kortvarig og de trer igjen inn i den onde sirkelen av psykiske problemer og kroniske fysiske smerter. Likevel gir kontakten med hjemlandet en opplevelse av støtte og trøst.

Erfaring med helsevesenet

Pasienter som har et smerteuttrykk som er fremmed for sykepleierne, kan bli mistrodd.^22,23 Siden iranere i Iran til stadighet har opplevd nye sosiale, økonomiske og politiske påkjenninger, reagerer de annerledes på smerter enn personer fra vesten og framviser gjerne et mer sammensatt smertesymptombilde. ⁵

Kulturelle forskjeller i hvordan følelser uttrykkes og stereotypier relatert til smerter påvirker helsearbeidernes tolkning av smertens alvor.^2,22 Studier viser at minoritetspasienter oftere mottar utilstrekkelige doser av analgetika og er mer utsatt for ikke å få sine smerter behandlet.^23–25

Det er vanskelig for sykepleiere å forstå etniske minoritetspasienters smerteuttrykk, noe som ofte fører til frustrasjon eller at sykepleierne benekter pasienters symptomer eller bedømmer dem som oppspinn.^22,26 Og pasienter som etter sykepleiernes oppfatning klager for høyt og for mye, oppfattes ofte som vanskelige å forholde seg til og kan i enkelte tilfeller bli mistrodd. ²² Stereotypisering og fordommer kan ha negativ innvirkning på behandling og omsorg. ²⁷

Også pasienten kan ha forventninger til sykepleierne som ikke blir imøtekommet, for eksempel at helsepersonell skal ha en autoritær væremåte og instruere i stedet for å stille spørsmål. ²² De iranske kvinnene synes å reagere på sykepleiernes mange spørsmål og oppleve at de ikke møter deres forventninger til dem. Dette kan synes å passivisere dem og gjøre at de trekker seg unna kontakt med sykepleierne.

Konklusjon

I denne studien av iranske innvandrerkvinner med kroniske smerter bosatt i Norge, har vi sett hvordan en rekke psykososiale faktorer som følelser, holdninger og oppfatninger, sosiokulturell bakgrunn og sosial og miljømessig kontekst påvirker smerteopplevelsen. De kroniske smertene innvirker på alle aspekter ved disse innvandrernes daglige aktiviteter. Traumatiske opplevelser tidligere i livet, påkjenninger relatert til selve migrasjonen, store forventinger til egen funksjonsevne på tross av store smerter, tradisjonelle kjønnsroller og krav, et begrenset sosialt nettverk og lengsel etter hjemlandet, venner og familie forverrer deres tilstand og gjør dem ekstra sårbare overfor kroniske smerter. Kvinnene opplever at de kan bli mistrodd om de presenterer et annet smertebilde enn det skandinaviske sykepleiere er vant til. De blir dessuten ikke alltid møtt på en måte som skaper trygghet og en opplevelse av å bli sett og trodd.

Et hovedmål for omsorgen for pasienter med kroniske smerter, er å lindre deres lidelser. Barkwell (s. 455), ²⁸ hevder at effektiv smertehåndtering ‘kan bli kompromittert når kulturelle perspektiver blir oversett eller ansett som uviktige’ av omsorgsgiverne. De intervjuete kvinnene følte seg ofte ikke godt ivaretatt av norske sykepleiere, noe som tyder på at sykepleiere kan mangle kunnskap og kompetanse til å håndtere kulturelt mangfold, noe også annen forskning viser.^22,26,27 Det første skrittet for sykepleiere mot å bli bedre i stand til å ivareta innvandrerkvinner med kroniske smerter, er å møte dem på en åpen og trygghetsskapende måte som viser at de blir trodd på sine smerter.

Kritisk refleksjon

Intervjuene ble gjennomført på farsi og oversatt til norsk av førsteforfatteren. Selv når den som oversetter intervjuer behersker andrespråket – norsk – godt, står man alltid i fare for at noe av meningsinnholdet kan endres eller gå tapt i løpet av prosessen. Spørsmål knyttet til språklig oversettelse ble diskutert med førsteforfatterens ektefelle, som også behersker begge språk, og korrekt norsk uttrykksmåte ble drøftet med norske kolleger og andreforfatteren. Førsteforfatteren sjekket så originalintervjuene med oversettelsene flere ganger for å sikre at meningsinnhold og kulturelle uttrykksmåter er ivaretatt.

Det faktum at bare fem respondenter er intervjuet, gjør at funnene ikke kan generaliseres. Likevel, det at funnene stemmer godt over ens med internasjonale studier, styrker funnenes troverdighet og verdi, og styrker også troverdigheten til oversettelsen av intervjuene.