Tålt brutalitet? Om hva vi vet og ikke vet om mennesker med narkotikarelaterte problemer

Abstract

Norwegian drug policy has been disputed for more than 50 years and rose to the top of the political agenda when the government proposed a reform in 2021. To make a sound evaluation of the current policy regime, it is a requirement that the upsides can be balanced with the downsides. The term “control damage” captures some of the downsides, which have received political attention in recent years. This debate piece expands the concept of control damages, and it presents an outline of knowledge about unhealth and living conditions in drug scenes, and supplements it with the voices of “users”. The recurring theme is nevertheless the absence of knowledge. There is a lack of knowledge about both health and general conditions in drug scenes. There is also a lack of understanding the illicit drug culture. What is the meaning of the brutality that takes place in them? These cultures are simultaneously over-controlled and unpoliced societies. Would the drug policy debate play out differently if health and life conditions were the starting point?

Innledning

Narkotikapolitikken i Norge var oppe til vurdering i forbindelse med Solberg-regjeringens foreslåtte rusreform (2018–2021). «Rusreformen» ble nedstemt, men etterlot en bred politisk enighet om at «noe må gjøres», spesielt overfor de mest utsatte miljøene (Pedersen et al., 2023). Det ble gjort et intensjonsvedtak om å reformere politikken i Stortinget, som i skrivende stund fortsatt er under utforming (NOU, 2024, p. 12).

Når man vurderer politiske tiltak, er det naturlig å sette fordeler opp mot ulemper, der man sammenligner forventede gevinster med kostnader og mulige negative konsekvenser. De potensielle gevinstene er at bruken av narkotiske stoffer og problemene med dem er på så lavt nivå som mulig. Kostnadene på den andre siden av ligningen, er ikke klart definert. Christie og Bruun lanserte i sin tid begrepet «kontrollskader» (1996 [1985]). Dette begrepet kan utgjøre en motvekt til de forventede positive konsekvensene. De siktet til skadevirkninger av den straffebaserte politikken. Når man snakker om kontrollskader i dag refererer man som regel til uintenderte negative konsekvenser av straff (Helsedirektoratet, 2024). Uttrykket skaper mulighet for å sette fordeler opp mot ulemper, og dermed vurderer politikken som helhet, men «kontrollskader» omfatter ikke alle mulige nedsider. Jeg ønsker å se skader for narkotikapolitikken mer helhetlig.

Vekten på nedsider i denne artikkelen innebærer ikke at oppsidene er godt kartlagt. Snarere tvert imot, også gevinstene er myteomspunnet (se for eksempel Nygård (2021) som problematiserer gevinstene ved behandling, og Rolleforståelsesutvalget (2023) som etterlyser dokumentasjon på effektene av forebygging).

Et problem for de som vil gjennomføre en reell reform, er at det meste tyder på at mennesker med rusrelaterte problemer for det første har det vanskelig, og for det andre at kunnskapene er mangelfulle. Til det førstnevnte, er det allment kjent at det er et brutalt liv, spesielt i de mest belastede rusmiljøene. Dette tilsier en viss varsomhet og tilpasning av politiske tiltak. Det sistnevnte gjør det vanskelig å tilpasse politikken. Denne artikkelen skisserer levekårene med utgangspunkt i de mest belastede rusmiljøene og peker på kunnskapshullene.

Tilstanden i rusmiljøene viser seg både i livene de lever, med dårlig helse og utrygge miljøer, og i politikken som føres. Så lenge ikke politikken tar inn over seg livsvilkår og helse i rusmiljøene som helhet, er det ikke mulig å utvikle målrettede tiltak. Da stiller man seg åpen for kritikk. Er dårlig helse og overdosedødelighet en tålt kostnad? Et formål med artikkelen er å tvinge fram refleksjoner om betydningen av målgruppas livssituasjon.

Det er etter hvert vanlig å se på helse som en ressurs for å mestre og møte dagliglivets krav (Mæland, 2021). Da blir helse forstått som velvære og fravær av sykdom. I denne artikkelen konsentrerer jeg meg om sykdomsbildet, men trekker også inn målgruppens livssituasjon gjennom deres vilkår og karakteristiske trekke ved deres miljø. Jeg vil også gå inn på den kulturen man ferdes i, når man er bundet opp i de mest belastede rusmiljøene.

En bakgrunn for de videre drøftelser er forfatterens arbeid med «Skyggeutvalget». Skyggeutvalget var en selvutnevnt gruppe stort sett bestående av såkalte «brukerstemmer» på rusfeltet. Utvalget påtok seg et oppdrag om å følge med på Solbergregjeringens forslag til rusreform (Rusfeltet må granskes, 2020). Artikkelforfatteren var leder av dette utvalget (Bartoszko, 2021) og skrev praktisk talt hele sluttrapporten som ble levert i 2020. Hovedbudskapet til Skyggeutvalget var at «brukerstemmer» ikke var så preget av kriminalisering og politiets rolle som reformens forfattere la opp til. Rusfolkets problemer må betraktes mer helhetlig og med utgangspunkt i deres livsvilkår. En reell rusreform måtte ta for seg hele den velferdspolitiske viften av tiltak og utformingen av disse. Sektorene var Helsevesenet, Nav, politiet, behandlingstilbudene, LAR og den øvrige lavterskelhjelpen Skyggeutvalget ga på denne måten også et bidrag til å forstå narkotikapolitikken helhetlig.

Narkotikapolitikken består av mange lag og elementer, som er nedfelt i et stort antall lover og forskrifter fordelt på forskjellige politikkområder. Man får et annet bilde av denne helheten i den foreløpig siste stortingsmeldingen på feltet (Helsedirektoratet, 2012; Johansen, 2021, men se også NOU, 2019, p. 26, kapittel 4). Først og fremst må det sies at narkotikapolitikken inngår i et omfattende tilbud av velferdstjenester, samtidig som det straffebestemmelsene spiller inn, ofte med en overordnet betydning. Artikkelen bidrar til mulighetene for å vurdere skadevirkningene av denne politikken, mot de forventede oppsidene.

Det som følger, er bygget opp som et reflekterende essay. Det starter med å vise til en erkjent tilstand av mangelfulle kunnskaper på feltet. Samtidig vet vi en god del. Jeg gir en oversikt over kunnskapen som finnes, og viser samtidig hvordan den er fragmentert. Deretter peker jeg på et annet kunnskapshull, og spør om vi som samfunn forstår dynamikkene i rusmiljøene? Forstår vi hvorfor de handler som de gjør? Avslutningsvis viser jeg at det er mye mer informasjon som er tilgjengelig. Med litt innsats er det fullt mulig å stable på beina noen indikatorer på om helse og livskvalitet blir bedre eller dårligere. Spørsmålet gjenstår like fullt, når man tar i betraktning det som er vanlig praksis når staten står overfor store oppgaver. Stater som den norske, er gode til å gjennomføre store politiske prosjekter. Det man gjør, er at man samler kunnskap, og utvikler avanserte tiltak. Hvorfor gjøres ikke det på dette området?

Kunnskapshull

Det er mange rusmiljøer spredd rundt i landet. De er også i stadig forandring og ikke minst varierer de med hensyn til hvilke rusmidler de sentrerer rundt. Jeg tar som nevnt utgangspunkt i de mest belastede miljøene. Dette er delvis for å kaste lys over den dårlige helsen i mange av disse miljøene, men det er også for å gjøre oppmerksom på kunnskapsmangelen på feltet. Kunnskapsmangelen står i kontrast til kunnskapen som minutiøst genereres om befolkningen som helhet. Folkehelseinstituttet (FHI) offentliggjør ukentlig hvor mange i befolkningen som har influensa, men hvor mange i rusmiljøene har kroniske betennelser?

Ingen vet, men det er ikke fordi ingen bryr seg. Velferdsstaten leverer som nevnt en bred og kostbar vifte av tiltak for disse gruppene. Det kommer også stadig nye velferdstilbud. Skadereduksjonslinjen har også vunnet fram med viktige landevinninger, som da substitusjonsbehandlingen (nå kjent som LAR) ble stablet på beina rundt tusenårsskiftet (full drift fra ca. 2010). I 2004 fikk mennesker med ruslidelser «pasientrettigheter» (Ot.prp nr. 54 (2002–2003), Meld 30) og tidligere regjeringer har laget «opptrappingsplaner» for rusfeltet (Hansen et al., 2020). Den siste i rekken av «overdosestrategier» ble lansert i 2019 (Helsedirektoratet, 2019). Det mangler ikke tiltak og politisk vilje til å gjøre noe for målgruppen.

I den siste evalueringen av den omtalte opptrappingsplanen, oppsummerer Hansen og hennes medarbeidere fra forskningsstiftelsen FAFO på denne måten:

Et sentralt spørsmål er om personer med rusproblemer i kommunene har fått det bedre i opptrappingsperioden? Brukerplankartleggingen i kommunene viser at halvparten av brukerne vurderes å ha en utilfredsstillende levekårssituasjon, med omfattende og – for en mindre gruppe – svært omfattende levekårsproblemer. Det er fortsatt ikke mulig å registrere noen bedring i brukernes samlede levekårssituasjon (Hansen et al., 2020, p. 7).

Halvparten har en «utilfredsstillende levekårssituasjon», og det er for FAFO «ikke mulig å registrere noen bedring i brukernes» levekår. Opptrappingsplanen hadde fem hovedstolper: mere brukermedvirkning, bedre forebygging, bedre tjenestetilbud, forbedring av tilbudet innenfor en rusfri tilværelse og alternative straffereaksjoner. Disse hovedstolpene angir hvordan man fra regjeringshold ønsket å forbedre rusfeltet. Hvordan vet man at livssituasjonen er bedret? Sitatet over viser at FAFO så det som naturlig å bruke helse som indikator på om denne innsatsen samlet sett har hatt noen effekt på befolkningen den skal trappe opp innsatsen for, men helsevurderinger inngår ikke som selvstendig ledd i opptrappingsplanen. Bemerkningene om helse er evalueringsgruppens eget initiativ. Det de sier er at de ikke finner støtte for at den rusplagete delen av befolkningen har fått forbedret deres livssituasjon i helsedata.

Grunnen til at det «ikke er mulig», er at det ikke finnes data. På denne måten oppsummerer FAFOs evalueringsteam den paradoksale situasjonen innenfor narkotikapolitikken. På den ene side en stor og kostbar innsats, og på den andre siden store kunnskapshull. Fraværet av kunnskap er paradoksalt, tatt i betraktning den politiske viljen som kommer til syne, blant annet ved rusreformen. Den politiske viljen ledsages ikke av noe tydelig ønske om å vite mer om hvordan de som lever i disse miljøene har det. Det skorter også på kunnskaper om hvordan livene faktisk leves i rusmiljøene: hvordan klarer folk seg, hvilke regler er det som gjelder? Dette er kunnskaper som nødvendigvis er viktige hvis man skal lage treffsikre tiltak.

Når det gjelder brukere av illegale rusmidler vet vi likevel en god del. Kjennskap til overdødelighet er allment utbredt (Folkehelseinstituttet publiserer årlig oversikt over overdosedødsfall). Det hersker også en viss erkjennelse av at gruppen er preget av en overopphoping av traumer, både i offentligheten og i tiltaksapparatet. Det finnes rapporter om psykisk helse produsert gjennom institusjonene som behandler slikt, årsrapporter fra forskjellige organisasjoner (Feltpleien) og spredte oppsummeringer fra behandlingsinstitusjoner. Kunnskapen om helsetilstanden er som vi skal se fragmentert og lite systematisert.

Hva vet vi?

Det er velkjent at mennesker med alvorlige rusproblemer har langt kortere forventet levetid enn befolkningen ellers (for eksempel Lien et al., 2015). Dødsfall som skyldes overdoser rapporteres årlig, nå for tiden av Folkehelseinstituttet (FHI). Helsesituasjonen ellers er mer fragmentert. Johansen og Myhre forsøkte å sammenfatte kunnskapene på dette området i 2005 (Johansen & Myhre, 2005). Fra sykehusene og andre spesialiserte helsetiltak blir det jevnlig levert oversikter over helsesituasjonen deres pasienter. Skoglund and Biong (2018) gir fra deres posisjon den kvalitativt mest utfyllende fremstillingen, Deres fremstilling er hentet fra den delen av målgruppen som er mest hjelpetrengende. Men heller ikke de kan si noe om forekomsten av lungebetennelser eller kroniske infeksjoner har gått opp eller ned, enn si hvorvidt det er endringer i «selvmordsadferd» eller «eksistensielle kriser».

Rusmiljøene har gjennomgått store forandringer de siste 30 årene. Den ytre endringen består først og fremst av flere skadereduserende tiltak. Det viktigste av disse er substitusjonsbehandlingen (LAR) fra ca. år 2000, og som etter 2010 har hatt ca. 8000 pasienter. Det var påfallende nok etter innføring av substitusjonsbehandling at det dukket opp brukerforeninger. ¹ Det er et inntrykk at presset på de mest belastede miljøene lettet betraktelig på denne tiden, men dette er det altså ikke mulig å dokumentere.

Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) har ansvaret for å følge opp og evaluere LARs virksomhet. Deres årlige rapporter er basert på informasjon hentet fra pasientene selv i møter med helsepersonell, og inneholder også opplysninger om helsetilstand. Rapportene understøtter bildet av denne pasientgruppen som helsemessig utfordret (Nesse et al., 2023). Undersøkelsen omfatter imidlertid bare de som er pasienter i LAR, og dermed blir utvalget ikke representativt for folk i rusmiljøene. ² Det er likevel to undersøkelser som har tatt for seg helse i de mest belastede rusmiljøene direkte (Gjersing, 2017; Gjersing & Sandøy, 2014). Her kommer det fram at det er en viss overlapp mellom brukere av storbyenes russcener og LAR-pasienter. Det er med andre gode grunner til å legge vekt på rapportene til Seraf. De kan likevel ikke regnes som utfyllende, spesielt fordi vi må anta at de som ikke er med, er dårligere stilt enn de som deltar.

Helse er også tatt inn i forskning basert på folk i behandling (Lauritzen et al., 2022). Disse undersøkelsene fyller ut bildet fra SERAFs undersøkelser, ved at en god del av de som ikke var i LAR ble fanget opp, men utvalget deres er mindre representativt. Det er ikke slik at alle med problemer med illegale rusmidler er i behandling, i LAR eller i det hele tatt ferdes i de åpne rusmiljøene. En mer omfattende kartlegging ble iverksatt av KORFOR (Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforsking i Helse Vest) basert på kommunenes, tjenestetilbydere og helseforetakenes egne data (KVARUS). Dette er i dag de mest omfattende kunnskapskildene om rusfeltets helsesituasjon, men denne organisasjonen er etter mange år, fortsatt ikke i full drift, ettersom det har vist seg vanskelig å få innrapportert opplysninger (Kvarus, 2023). Det er som kjent heller ikke alle i målgruppa som har kontakt med offentlige hjelpeinstanser. KVARUS er like fullt det nærmeste vi kommer en kartlegging av helse for mennesker med rusrelaterte problemer som helhet i dag. I en kort oppsummering skriver de følgende:

Det er flest pasienter i aldersgruppene 26–39 år og 40–59 år, og menn utgjør mer enn to tredeler av pasientene. Andelen av pasientene som er bostedsløse er høyest i gruppene under 40 år og den er høyere blant menn. Rundt halvparten av pasientene er ikke i arbeid eller aktivitet. En fjerdedel er i fulltidsjobb og andelen er høyere blant menn. Samtidig er det en høyere andel kvinner som har deltidsjobb eller tar utdanning. Pasientgruppen rapporterer i stor grad å ha opplevd negative hendelser og erfaringer som kan ha betydning for behandlingen. Over halvparten av pasientene har vært vitne til vold, vært utsatt for vold eller har mistet en nær person. Kvinner oppgir i større grad å ha blitt seksuelt krenket eller misbrukt og å ha levd i et destruktivt parforhold, mens menn i større grad oppgir å ha utsatt andre for vold. Omkring en tredjedel av pasientene oppgir å ha en livssituasjon som hverken er god eller dårlig. Andelen med god eller meget god livssituasjon øker med alderen. Over halvparten av pasientene har indikert videre kartlegging av psykisk helsetilstand (KVARUS, 2023, p. 5).

Det overordnede bildet er altså dårlige helsetilstander. Disse formuleringene skraper likevel bare overflaten og tar heller ikke for seg de menneskene som trenger det aller mest. Kanskje det er urimelig å forvente detaljert kunnskap om livene til de som befinner seg i samfunnets randsone. Det er ikke desto mindre både et politisk og praktisk problem, at man ikke vet mer om de menneskene man ønsker å hjelpe. Og, kunnskapen er, som jeg kommer tilbake til, ikke helt utilgjengelig.

Skyggeutvalgets helsekapittel

Skyggeutvalget rettet oppmerksomhet mot kunnskapshullene. I Skyggeutvalgets sluttrapport omtales medlemmene som «brukerstemmer» (Rusfeltet må granskes, 2020, se spesielt kapittel 11). Brukerstemmene favner en broket forsamling, i mer enn én forstand. Det er ingen enhetlig gruppe. Brukerstemmene har forskjelligartede liv, kommer fra mange forskjellige steder og er svært ulike personligheter. Det er vanskelig å sette dem sammen som en kategori. Rusmidlene skiller seg veldig fra hverandre og brukes ulikt. Noen har problemer med avhengighet, andre bruker de ulovlige substansene til å medisinere seg og atter andre har mest gleder av dem. Det er de som klarer seg bra i livet og så er det de som sliter. Noen sliter voldsomt. Som gruppe betraktet, er helsen blant de som tilhørte kretsen rundt selve Skyggeutvalget bedre enn for dem som befolker de mest belastede rusmiljøene (Rusfeltet må granskes, 2020, kapittel 2).

Skyggeutvalgets nettverk besto for det meste av mennesker som i perioder hadde hatt store problemer med avhengighet og også mottatt forskjellige former for behandling for dette. Noen var fortsatt brukere, noen fikk fortsatt behandling (medisiner) og noen gikk inn og ut av problemer.

Helhetsbildet i brukerstemmenes helsetilstand samstemmer godt med oversiktsbildet til Skoglund and Biong (2018, se over), og er presentert i Skyggeutvalgets rapport, kapittel 3. Det er derfor ingen grunn til å gå i detaljer fra rapporten her, men det kan være verdt å gjengi kulepunktene psykisk helse:

Svært mange brukerstemmer har og har hatt psykiske problemer, alt fra angst til depresjoner, mange har fått behandling i psykiatriske institusjoner og flere har erfaring med psykoser.

Svært mange brukerstemmer rapporterer om angst i hverdagen. Angsten gjelder det å komme seg ut blant folk, men spesielt for møter med offentlige institusjoner og hjelpeorganisasjoner.

En god del indikerer også at de plages av brutte relasjoner og er ensomme.

Mange føler skam eller at de blir urettferdig stigmatisert ( Rusfeltet må granskes, 2020 , side 24).

Det er mange grunner til dårlig psykisk helse. Først og fremst er det lett å tenke seg at mennesker med dårlig psykisk helse lettere oppsøker rusmiljøene og blir hengende fast i dem. Psykisk helse henger ofte, men ikke alltid, sammen med oppvekst. Man skal ikke ferdes lenge i de belatede miljøene før man hører historier om omsorgssvikt. Amerikansk forskning har levert sjokkerende tall for denne sammenhengen (Felitti et al., 1998), men noen oversikt over tilsvarende finnes ikke for Norges vedkommende. Rusmidlene som er i omløp kan også bidra til å forsterke, eller utvikle dårlig mental helse. I tillegg må det ikke glemmes, at livet i rusmiljøene kan være hardt. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor.

Spørsmålet om psykisk helse er blitt aktuelt av flere grunner. Ikke minst er hjelpeapparatet i stigende grad innstilt på å håndtere mennesker med rusrelaterte problemer som om dette er sammenfallende med psykiske lidelser.

Helsetilstanden blant mennesker som har levd med narkotikabruk vitner om brutalitet på flere plan. Trygghet i de forskjellige rusmiljøene er ikke tilstrekkelig tematisert. I rapportens oppsummering av helsesituasjonen siteres en «godt voksen veteran» på denne måten:

De fleste i rusmiljøet er traumatisert av opplevelser som overgrep, vold, utsatt for ran, truet med våpen, blitt skutt på/etter, opplevd voldsom død og overdosedødsfall osv. Krisehåndtering/psykologhjelp, burde etableres som et obligatorisk, fast tilbud i en behandlings/kontaktsituasjon. Et faglig sterkt spesialist-team på dette området, burde vært det første rusavhengige kommer i kontakt med på veien mot “et bedre liv”. Totalt rusfritt eller ikke.

Sitatet uttrykker et ønske om andre typer lavterskeltilbud, men det henviser til en side av rusmiljøene det kan være vanskelig å ta opp for folk som ønsker å bedre livssituasjonen for brukerstemmer, at kulturen i mange rusmiljøer er preget av den sterkestes rett. Sitatet er et vitnesbyrd om at fysisk, psykisk og «sosial» helse er sammenvevd.

På innsiden av rusmiljøene

En annen side av rusmiljøene er deres indre liv. Hvordan kan man karakterisere rusmiljøenes normer og stemninger? Det første man må ta i betraktning, er at det er tale om en «underverden» (Goffman, 1961). All befatning med ulovlige rusmidler er kriminalisert, og politiet har i 50 år prioritert denne sakstypen. For å si noe om dette miljøet, trenger man andre informasjonskilder. Noen av de temaene som omtales nedenfor er berørt i de kvalitative studiene som så dagens lys før og etter tusenårskiftet (for eksempel Frantzsen, 2001; Johansen, 2002; Lalander, 2003; Svensson 1999b; Tungland et al., 1996). Men ingen av dem er som jeg har fått med meg, fulgt opp systematisk. Det som følger nedenfor, må derfor leses som tentative betraktninger.

Det er ingen hemmelighet at mange mennesker med rusproblemer begår kriminelle handlinger. Det gjelder vinningslovbrudd så vel som kroppskrenkelser. Dette er ikke minst utbredt innad i miljøet. Selgere tilbyr «bøff», ran er ikke uvanlig og vold brukes som irettesettelse (Gulbrandsen, 2020). Det er ikke ukjent med «kamerattyverier» (man stjeler fra en annen i miljøet når vedkommende er bevisstløs, i overdose) (Johansen, 2002). Av og til er det fristende å skaffe seg en fordel fra en som ikke helt kan ta vare på seg selv. Mange går langt for å skaffe seg penger, også andre, risikable måter. Prostitusjon har vært utbredt, og for noen er dette svært belastende. En av de verste «syndene» man kan begå i miljøet er å fortelle politiet om andres lovbrudd (tysting). Dette skjer likevel, men i hvor stor grad? Det er ikke uvanlig at man gjør ting man ellers ikke ville gjort.

En del av dette kan være skamfullt å tenke på. Kan hende er dette en av grunnene til at det hersker noe som ligner en taushetskultur.

De omtalte fremgangsmåtene henger i stor grad sammen med fattigdom. Det er store forskjeller i pengeforbruket og forskjeller i nivået på fattigdom. Sett som en gruppe ble det imidlertid etterlatt et inntrykk at mange oppførte seg som fattige mennesker gjør: De tar kortsiktige beslutninger, mangler forbrukskraft og spiser ikke ordentlig (Johansen, 2002).

To journalister i Dagens Næringsliv lagde en reportasje fra dette miljøet i 2002. De merket seg en alminnelig talemåte i miljøet på den tiden: «Ta vare på deg selv, det er ingen andre som gjør det» (Kielland & Rishøi, 2002). Talemåten gjenspeiler en observasjon Johansen gjorde, om at folk i de mest aktive rusmiljøene ofte har gått alene, at nære relasjoner fort gikk i oppløsning og at det var vanskelig for mange å samarbeide om enkle hverdagsproblemer (Johansen, 2002). Johansen hadde også merket meg utbredelsen av hilsener med samme innhold og knyttet til det Johansen senere omtalte som en form for «atomisme». Med atomisme siktet Johansen til mer enn ensomhet og alenegang, det handlet om at folk stor grad også valgte å så selv. Ingen kan klare seg helt alene, det er for eksempel krevende å drive med salg om man ikke har noen rundt seg, både for å hjelpe til og for beskyttelse. Men disse relasjonene hadde en tendens til å være kortvarige, og måten de gikk i oppløsning på, handlet ofte om svik. Folk lurte penger og narkotika unna, og unnlot å dele der dette ellers var forventet. I den forbindelse intervjuet Johansen folk med erfaring fra dette miljøet, om hvordan man viste tillit til de andre. Resultatet ble et bilde av tillit skåret til beinet (Johansen, 2002; se også Johansen & Myhre, 2005). Tillit og atomisme er vesentlige bestanddeler i helsebegrepet (Mæland (2021).

Rusmiljøet jeg betraktet, var i Oslo og dette var før substitusjonsbehandlingen (LAR) fikk stor utbredelse. Muligvis har LAR medført at miljøet er mindre atomisert, men dette er ikke kommentert noe sted, og det kommer heller ikke fram i de forskjellige forsøkene på å kartlegge livssituasjonen til de mest plagede delene av gatefolket.

Det meste av kulturforskningen på rusmiljøene stammer fra slutten av 1990-tallet og tusenårsskiftet. En gruppe forskere i Stavanger forsøkte å kretse inn noen slike gjennom å fremheve de ferdighetene som fremelsket i byens rusmiljø. De vektla det de kalte «kulturøkonomisk avhengighet» (Smith-Solbakken & Tungland, 1997; Tungland et al., 1996).

Svensson hevdet med erfaringer fra Sverige, at miljøet var lite preget av «solidaritet». Miljøet han hadde mest kontakt med, var sterkt preget av «sosialitet». Folk omgås mye, de kjøper og selger, og deler tips og «nyheter» om andre i miljøet. Men de støtter hverandre lite i vanskelige situasjoner (Svensson, 1999a, 1999b, se også Frantzsen, 2001).

En av de mest dypsindige karakteristikkene av rusmiljøene, er formulert av antropologen Tian Sørhaug (1996). Etter et lynraskt «feltarbeid» gjorde han en treffende observasjon på 1990-tallet. Han hadde vært i skogen med noen sosialarbeidere og deres klienter, en gjeng fra hovedstadens rusmiljø. Ungdommene hadde fått hver sin sovepose til turen, men da de kom hjem, la de fra seg soveposene. Sosialarbeiderne ble bestyrtet, og det er i seg selv en viktig observasjon, men Sørhaug satte parentes rundt deres moralske vurderinger. Han mente at det å gi avkall på disse dyrebare soveposene ga mening, om man tenkte på livsførselen deres som en form for «høstingsøkonomi».

En høstingsøkonomi er antropologenes begrep om primitive samfunn som lever av jakt og mat de finner. De lever fra hånd til munn og må bevege seg etter byttedyr og der det er mat å finne. I en sånn situasjon er det avgjørende at man ikke har mye å slepe med seg, som hindrer raske forflytninger. Denne livsformen nedfeller seg i måten man tenker på, sier han videre. «Økonomi blir til psykologi». Det utvikles en form for høstingsøkonomisk tenkesett, som preger disse primitive samfunnene. Sørhaug syntes altså at ungdommene han hadde vært sammen med, oppførte seg som de hadde det samme tenkesettet (Sørhaug, 1996).

Hvis Sørhaugs observasjon har noe for seg, og fortsatt har gyldighet, kan man bruke den som utgangspunkt til å si noe mer grunnleggende om rusmiljøene. I denne seksjonen setter jeg Sørhaugs observasjon i sammenheng med enkelte observasjoner andre har gjort i disse miljøene.

For det første, kan man feste seg ved sammenligningen med «primitive samfunn». Definisjonen på primitive samfunn er at de ikke har noen stat. Det er ingen der som holder hånden over dem, som passer på dem overfor ytre farer eller som hjelper med å håndtere indre konflikter. Det er misvisende å hevde at rusmiljøene er statsløse. Skyggeutvalgets rapport handler om 7 måter staten omkranser deres tilværelse. Det likevel er riktig å si, er at politiet i liten grad spiller en beskyttende rolle. Politiet er noe man unngår, og sjelden noe man tyr til når man selv er utsatt for tyverier, trusler og vold (Gulbrandsen, 2020). Det er dels fordi folk er kriminalisert i hele deres livsførsel, og derfor potensielt straffet og sanksjonert på annet vis selv. Dels fordi det hersker en utbredt regel om ikke å tyste.

Politiløsheten har vidtrekkende konsekvenser. Først og fremst innebærer dette at rusmiljøene domineres av vold og voldstrusler. Gjeld oppstår og skyld innkreves. Vold og voldtekt er riset bak speilet. Det å være i rusmiljøene er farlig. Folk er redde og blir over tid traumatisert, også av å være i miljøet. Og gjerningspersonene, det er i veldig stor grad de involverte selv (Kammersgaard, 2019).

Disse erkjennelsene kan være vanskelig å ta inn over seg i det politiserte landskapet som har oppstått. Den opphetede ruspolitiske debatten er stilt opp som et dilemma mellom hjelp og straff (NOU, 2019, p. 26). Å straffe noen, gjør man fordi man klandrer dem. Hjelp får den som oppnår sympati. Når så mye står på spill er det en tendens til å vektlegge at folk som ferdes i rusmiljøene er «avhengige» og «ofre for omgivelsene» (Sandberg & Pedersen, 2011). Dette skygger for noen realiteter som er viktige når man skal forstå miljøet.

De fleste som har vært i rusmiljøene en viss tid, har historie med mange andre i det samme miljøet. De har handlet med dem, hatt en form for fellesskap og hyggelig samvær. De har vært i forbigående kompaniskap, samarbeidet om salg eller annen kriminalitet De har gjort hverandre tjenester, og de har hørt rykter om hverandre. De har, eller har hatt, utestående lån, eller drevet inn lån, kanskje på vegne av andre. De har tystet. Og kanskje er de blitt tystet på. De har truet, vært voldelige, og kanskje voldtatt noen.

I en berømt studie av narkoselgere i Harlem, også på 90-tallet, gjorde forfatteren en oppdagelse som holdt på å føre til at prosjektet ble avsluttet før tiden. Han hadde klart å bli fortrolig med en gruppe selgere som inngikk i et litt større miljø. Forskeren ble kjent med hele dette miljøet, og en dag kom fram at hans hovedinformant hadde vært med på en voldtekt av en av jentene i miljøet. Han ble sjokkert og ble usikker på om han kunne fortsette relasjonen til sin informant. Forskeren måtte gå mange runder med seg selv for å fortsette (Bourgois, 2003).

Situasjonen er ikke helt ulik den som møtte sosialarbeiderne Sørhaug forsket på. Fordømmelsen setter sosialarbeideren i en vanskelig situasjon. Kan man hjelpe noen man forakter eller vemmes ved? Men hvordan skal man håndtere mennesker med store rusrelaterte problemer, uten å ta hensyn til at de kommer fra en underverden, med mange til dels gamle relasjoner og langt mindre oppbyggelige normer for omgang med andre mennesker, enn det Smith-Solbakken and Tungland (1997) rapporterte om? For den som vil bedre deres livssituasjon er disse spørsmålene enda mer presserende. Hvordan stable på beina tiltak som beskytter og hjelper den enkelte?

Tilgjengelig informasjon

Mangelen på oversikter skyldes ikke utelukkende mangel på opplysninger. De fleste store byer har et utbygd hjelpetilbud, der det registreres opplysninger om brukerne. Ofte har man «inntakssamtaler», der det registreres opplysninger som til dels handler om helse. Helsespørsmål dukker også opp i den daglige oppfølgingen av beboerne, som ofte nedtegnes i en eller annen form for journal. Dette er kunnskaper institusjonene og de ansatte besitter. Det samme gjelder informasjon om relasjoner til familie, og til dels om hvordan vedkommende tilpasser seg rusøkonomien (hvilke roller de har). De samme rutinene gjentas hver gang brukerne innlosjeres et nytt sted.

Hver gang man skal inn på en institusjon, det være seg et lavterskel botilbud, helsehjelp, sprøyterommet, avrusing, utredning, behandling eller sosiale tjenester, blir den enkelte stilt en rekke spørsmål om sin person: fødselsdato, kjønn, bostedskommune osv, og ikke minst hvilke rusmidler man bruker mest og typisk grove trekk av «karrieren» i rusfeltet. (…). Det ligger tusenvis av mapper med utfylte «inntaksskjemaer» o.l. rundt omkring i minst et tresifret antall institusjoner ( Rusfeltet må granskes, 2020 , side 92).

Folk i rusmiljøene oppgir så mye opplysninger om seg selv, direkte og indirekte, at det ikke skulle by på uoverstigelige hindre å samle dem sammen til en slags oversikt. Noen spredte forsøk er gjort på å systematisere denne kunnskapen («Rusdata i Oslo»), men ingen av disse har blitt implementert i stor målestokk.

Den som vil forstå rusfeltet og narkotikapolitikken må nesten ta denne paradoksale situasjonen inn over seg. Den manglende interessen for å se brukerstemmenes helse samlet, er påfallende når man sammenligner med den møysommelige overvåkingen av sykdom på andre områder. Det er stor forskjell sammenlignet med hvordan man fra myndighetshold har grepet an trafikkdød og overdosedødsfall. Dødsfall i trafikken er redusert med 80% etter 1970 (SSB, 2024). Kjøremønstre og risikofaktorer er kartlagt, predikatorer er utviklet, og store summer er investert i å sikre bilister, passasjerer og veier. Dødelighet i narkotikamiljøene har stått på dagsorden nesten like lenge. Spørsmålet som må stilles på et eller annet tidspunkt, er hvorfor kunnskapen på dette feltet så er lite systematisert.

Kunnskap og styring i moderne stater

Kunnskap er en forutsetning for styring i moderne stater. Kunnskap er forbundet med politisk vilje. Det er fordi man vil noe, at man skaffer en type kunnskap. Hacking har presist vist hvordan den aktive staten slik vi kjenner den, tok form i løpet av 1800-tallet. Det viktigste virkemiddelet var folketellinger, som ble systematisert fra slutten av 1700-tallet. Folketellinger handlet i første runde om antall mennesker og hvor de holdt til, men de ble gradvis utvidet til å gjelde flere egenskaper i befolkningen som hva slags arbeid de hadde. Senere ble disse undersøkelsene utvidet til blant annet moralske forhold som kriminalitet (Hacking, 1990). Det var denne gryende interessen som ledet Eilert Sundt (1817–1875) til å reise land og strand for å finne ut mer detaljert om forholdene i Norges rike. I dag har alle moderne stater store statistikkbyråer som samler data om næringsliv, naturressurser, levekår og sosiale forhold. Folkehelseinstituttet (FHI) samler via fastlegene detaljert informasjon om sykdomssituasjonen i befolkningen. De overvåker sykdomsbildet på ukentlig basis for å sette inn mottiltak.

Man kan også snu på det, og spørre hva det skyldes at det mangler kunnskap, når den er fraværende. Alle er enige om at livssituasjonen for mennesker med store rusrelaterte problemer skal bedres. Vår type samfunn er godt kjent med målrettede innsatser og vi har blitt gode til det. Menneskeheten ville til månen, og lykkes med å komme dit gjennom omfattende og koordinert innsats (Mazzucato, 2021), og i ettertid har ambisiøse planer ofte blitt omtalt som «månelandinger» i anførselstegn. Den mest kjente «månelandingen» er nok tidligere statsminister Stoltenbergs løfte fra nyttårstalen i 2007, om at Norge skulle løse problemet med utslipp av CO2. Det ble investert store summer og samlet ekspertise fra en lang rekke vitenskaper, ikke ulikt den faktiske månelandingen.

Stoltenbergs månelanding mislyktes, men vi har hatt mer hell med å sikre veiene mot ras, dalfører mot flom og å redusere dødsfall i trafikken. Investering i forskning resulterte etter hvert i effektive medisiner som forebygget hjerte- og karsykdommer. Antallet sykehusinnleggelser for disse sykdommene har gått drastisk ned, men det skyldes også mer oppmerksomhet mot kosthold. Forskning på dødsårsaker og kartlegging av spisevaner bidro til at man fikk styrt folk i risikosonen mot en sunnere livsstil. Kunnskap om dem det gjaldt, lå til grunn for tiltak fra myndighetshold, som i dette tilfellet må kunne sies å ha vært vellykket (som nevnt over, ca 80% reduksjon i dødelighet mellom 1970 og 2020). Innsatsen for å få finne en vaksine mot coronaviruset er et annet eksempel på en medisinsk «månelanding».

Utbredelsen av Hepatitt C i rusmiljøene ble lenge omtalt som en «tikkende bombe» for helsevesenet. Det var en kjent sak at mange var smittet og at smitten for svært mange ville resultere i leversvikt og leverkreft. Det var lite man kunne gjøre med dette, før man i 2014 hadde fått medisin tilgjengelig. Et omfattende og kostbart program ble satt i verk, og etter et par år hadde man klart å nå fram til praktisk talt alle de smittede (FHI, 2023).

Det best dokumenterte eksempelet er muligvis bekjempelsen av AIDS. De første tilfellene av det vi senere kjenner som AIDS ble kjent på begynnelsen av 1980-tallet. Man visste ikke hvordan sykdommen smittet og det fantes ingen kjent kur. Kjetil Slagstad har gjennomgått den lange prosessen som måtte til for å finne behandling for de smittede (Slagstad, 2023). Det var en kamp mot kunnskapsløshet, mot fordommer og mot klokka. Fordommene sto i kø, etter at det viste seg at det var særlig tre samfunnsmessig sett «tvilsomme» kategorier som befant seg i risikosonen: homofile menn, injiserende stoffbrukere og sexarbeidere. Det var likevel stor smittefare over på andre, hvilket utløste frykt og til dels panikkartede tilstander i den brede befolkning.

Slagstad beskriver de mange forskningsmessige, administrative og politiske skrittene som ble tatt underveis. Egne kapitler handler om hvordan det ble tatt i bruk utradisjonelle («forskningsaktige») metoder for å avdekke hverdagen til sexarbeidere og sprøytebrukere: hvilke valgsituasjoner sto de i? Når de tok risikable avgjørelser? Sprøyter var for eksempel en viktig kilde til smitte. Det var vanlig å dele sprøyter, fordi det var vanskelig å få tak i dem. En løsning på dette, var at sprøyter ble gjort mer tilgjengelig.

Innsatsen mot Hepatitt C følger det samme mønsteret. Målrettet innsats basert på kunnskapsinnhenting og oppfinnsomhet. Men da de skulle evaluere opptrappingsplanen fant forskerne ingen kunnskapskilder. Alle disse «månelandingene» var resultat av politisk vilje. Mangler det politisk vilje til å ta grep på dette området?

En tålt tilstand?

Livet på gata og i rusmiljøene er hardt. Sånn har det nok alltid vært, men hvor hardt? Politisk sett uttrykkes det et ønske om å bedre livssituasjonen til dem det gjelder. For å få stilt ønskelige og uønskede konsekvenser av politiske tiltak opp mot hverandre, er det påkrevet med et bredere begrep om ulempene enn «kontrollskader». Det er mye vi ikke vet, men det vi vet peker i retning av at sykdom og skader på kropp og sjel spiller en vesentlig rolle. Det er rimelig å legge til grunn at brutte relasjoner, overhengende trusler og vonde erfaringer hører med i hverdagen, i langt større grad enn for folk flest.

Det harde livet kan til dels føres tilbake til miljøets «primitive karakter»: fraværet av en stat og politi. Kriminalisering og intensiviteten i håndheving legger utvilsomt sterke føringer for rusmiljøene, selv om vi verken vet hvor mye eller hvordan den samspiller med de også velutviklede velferdspolitiske tiltakene. En avkriminalisering må forventes å forandre forholdet mellom rusmiljøene og politiet, og bedret rettsstillingen til de som ferdes der, også i møte med velferdstilbudene. Med politisk vilje finner man ut hvordan det politiske regimet påvirker livsvilkårene for mennesker med store rusrelaterte problemer. Forverres de, og eventuelt, forverres de mer enn det vi ellers vil godta, som en pris for en politikk som muligvis kan sies å redusere det totale forbruket og minske problemet assosiert med narkotikabruk?

Om artikkelen

Denne artikkelen inngår i arbeidet til ModusA.